Testtur

Ganske manger korte og lange dagsturer hjemmefra gjorde at jeg følte meg klar til en ordentlig test. Jeg hadde sett meg ut en tur som på en måte fulgte deler av Pilgrimsleden. Pilgrimsleden består av diverse lange turer som alle ender opp ved Nidarosdomen i Trondheim. En av disse turene starter i Oslo og går via Lillehammer til Trondheim. Den første delen, opp til Lillehammer, har to varianter, som går på hver sin side av Mjøsa.

Jeg hadde tenkt å gå på vestsiden opp til Lillehammer, og ta den østlige ruten tilbake til Oslo. Nå liker jeg bedre å gå på stille veier, heller enn å gå på stier. Derfor ble det stort sett en alternativ rute langs veier, men som i grove trekk følger Pilgrimsleden.

Dagsturene var nå over for en stund, så nå måtte jeg ordne med overnatting. Selv om jeg hadde med meg en lett sommersovepose, så satset jeg på hoteller og annen overnatting innendørs. Telt, eller noe annet for å overnatte ute, hadde jeg ikke med meg.

Planlegging av ferier og den slags, er jeg god på. Så jeg hadde funnet minst et alternativ til overnatting mot slutten av hver planlagte etappe. Kontakt og booking ble gjort etter hvert, og det skulle vise seg å fungere greit.

Den første dagen kom jeg ikke i gang før på tidlig ettermiddag, av praktiske årsaker. Derfor ble det buss de 10 første kilometerne ut av Oslo, for å nå fram i tide til mitt første overnattingssted. Selve vandringen startet fra Haslum i Bærum, og så over Krokskogen til Sundvollen ved Tyrifjorden. Det var varmt og mye sol, og det viste seg å være vanskeligere enn jeg trodde å få fylt opp vannflasken. Dette skulle vise seg å bli et tilbakevendende problem, så allerede andre dagen stilte jeg med dobbelt så mye vann i sekken.
Første etappe ble på drøye 27 km, og var en flott og uproblematisk vandring. 

Andre dagen var like varm og strålende, og kroppen føltes bra etter en solid hotellfrokost. Fra Sundvollen gikk jeg via Vik og Klekken til Jevnaker. En god del vandring på asfalt, men ikke så mye langs veger med mye trafikk, så akkurat slik jeg liker det. Mange nydelige jordbruksområder med flotte gårder, og en del større veier innimellom. 

Litt enklere å få tak i vann i dag, og det trengtes mye av det i varmen. Is er heller ikke å forakte. Jeg kjøpte den største jeg fant.

Andre etappe ble på 26 km, og gikk lett og fint.

Det strålende været holdt seg, og varmen likeså. Den tredje dagen ble den store testen, med en ganske lang etappe inkludert flere ganske reale stigninger. Startet derfor tidlig, etter en hotellfrokost som hotellet antakelig ikke tjente stort på 😊, for nå gjaldt det å fylle opp lagrene. 

Dagens etappe gikk via Jaren opp til Lygnasæter. En flott blanding av asfalt og grusveger gjennom "flatbygdene på Hadeland", og det er noe av det flotteste landskapet jeg vet om. En tøff tur, men jeg kom innom steder hvor jeg kunne få tak i både mat og is. Prøvde å få tak i minst en is om dagen - en herlig luksus i varmen. Så har jeg lært at kirker, og ikke minst kirkegårder, er sikre steder å fylle opp vannflaskene.

Selv om jeg liker veldig godt å gå på asfalt, så virket det som om min høyre legg ikke var helt enig med meg. Asfalt og alle motbakkene ble nok litt i overkant for den leggen, og den begynte å bli øm, rød og litt hoven.
Etappen ble på drøyt 35 veldig kuperte kilometre.

På dag fire tok jeg som alltid godt for meg av frokosten. Var aldri sikker på når jeg kunne forvente et skikkelig måltid igjen, så det gjaldt å passe på. Den høyre leggen, som hadde bekymret meg litt dagen før, var ikke blitt bra i løpet av natten. Stiv, øm, rød og kanskje antydning til hevelse, og det likte jeg dårlig.

Kvelden før hadde jeg sjekket på nettet, hva dette kunne være og hva jeg burde gjøre. Et av forslagene var å ta en lettere tur og helst med minst mulig motbakke. Det siste var enkelt å innfri, for planen for dagen var å gå til Raufoss, og dit var det nedover eller flatt hele veien.

Jeg måtte gå noen kilometer på Riksvei 4, og der var det ikke satt av en millimeter til syklister eller fotgjengere, men det var lovlig å gå der.

Etter en og en halv time tok jeg av fra R4 og fortsatte på vestsiden av Einafjorden. Om starten på dagens tur var ubehagelig, så ble dette bra igjen umiddelbart. Veien der, som for en stor del het Einastranda, var nesten fri for biler og var en drøm å gå på. Nydelig landskap, koselige hus og gårder, flatt og fint, og med utsikt til Einafjorden nesten hele tiden. Veikanten var delvis som det fineste blomsterbed og et sted lå det en hareunge og slappet av. 

Det ble matpause på Eina og deretter en liten strekning på selve R4 igjen. Ganske snart ble det fin gang- og sykkelvei som jeg kunne følge helt til Raufoss.

Måtte stoppe for å tape begynnende gnagsår på føttene underveis. Dette var et ganske ukjent problem for meg inntil da, men det var vel varmen og de etter hvert ganske mange kilometerne som virket inn. Var glad jeg hadde med det som trengtes.

Da jeg kom fram til Raufoss dro jeg innom apoteket og kjøpte salve til å smøre den ømme høyreleggen med.

35 kilometer ble tilbakelagt den dagen.

Fra Raufoss gikk jeg via Gjøvik til Biri den femte dagen. Turen tok veldig lang tid, fordi jeg hadde hyggelige kaffepauser hos venner på Raufoss og på Gjøvik, min fødeby. 

Temperaturen hadde nå passert 30 grader på ettermiddagen, så selv med flere pauser underveis, så ble det en slitsom dag. Det var nedover eller flatt nesten hele veien, og bare asfalt. Min høyre legg begynte nå å bli skikkelig plagsom, og jeg måtte ta en del ekstra pauser på slutten av dagen, grunnet smerter.

Det hadde blitt noe tull med reservasjonen der jeg skulle overnatte, så den måtte endres sent på kvelden. Dette kortet ned turen med 2 km, men ga meg en ekstra stigning på hundre meter. Jeg kjente den!
De 33 kilometerne tok hele dagen.

Mjøsa skulle følges videre nordover til Lillehammer den sjette dagen. Heldigvis gikk jeg nesten aldri helt inntil Europavei 6. Jeg kunne bruke langt mindre trafikkerte veier som gikk like ved siden av. Ulempen med det var at det ikke var butikker, kiosker eller bensinstasjoner som jeg kunne benytte. Men jeg passerte en kirkegård og fikk fylt opp vannflaskene. 

Varmen var like intens, men ut på ettermiddagen kom det en ganske real regnbyge. Det var ganske herlig å bli våt, og den varte ikke så lenge at jeg brydde meg med å ta fram regntøy eller poncho.

En flat og ganske kort dagsmarsj som ikke plaget kroppen i noen særlig grad.
Ble drøye 25 kilometer den dagen.

Dag syv begynte med apotekbesøk og litt annen handling, før jeg hadde en kraftig stigning opp fra Lillehammer. En herlig lunsj hos venner ventet på meg der oppe i høyden, før jeg gikk gjennom skogen mot Brøttum. 

Etter den ganske tøffe starten, ble resten av dagen stort sett flat og nedover. Ganske lite asfalt i dag og det satte min høyre legg pris på, så den klarte seg bra. Det var mye regn i området, men lett duskregn i noen minutter var alt som traff meg. 

Overnattingen min lå ganske øde til, så jeg var heldig som rakk dagens siste måltid der, med bare ti minutters margin. Nærmeste spisested lå 5-6 kilometer unna. Etter å ha gått 31 kilometer, hadde det ikke vært aktuelt å gå en mil til.

Åttende etappen skulle vise seg å bli en av turens lengste. Nok en dag med mye asfalt, men ingen veldig store høyder som måtte forseres. Turen gikk gjennom Moelv, Ringsaker og Brumundal, og endte opp i Hamar. Som nevnt, en lang tur, men ganske lett, og med masse muligheter for mat og drikke. Det fine været og varmen holdt seg, så det var viktig å få i seg nok drikke. 

Mine besteforeldre ble begravet på kirkegården ved Ringsaker kirke. Var der en del ganger som barn, så jeg kjente igjen kirken, selv etter mer enn seksti år. Kirkegården var stor, og hvor de var begravet husket jeg ikke.

Det ble lunsjpause i Brumundal. 

Ganske fredelige veier inn mot Hamar. Ikke noen støvplage i varmen og frodige omgivelser. Egentlig ganske merkelig at naturen var så lite preget av det varme og tørre været, som nå hadde vart ganske lenge.

Under oppveksten hadde jeg familie i Hamar. Besøk dit var alltid et høydepunkt. Måtte derfor ta en liten omvei inn til Hamar sentrum. Jeg ville se igjen stedet som hadde betydd så mye for meg. Selv om ingen av dem bor der lenger, var mye akkurat som før, og jeg var glad jeg fikk det med meg.

Alt i alt ble det ca. 37 kilometer.

Den niende dagen skulle jeg til fjells, eller i hvert fall nesten. Fra Hamar til Gåsbu Skistadion, og over åsen, via Åkvisla, til Budor. Ikke akkurat høyfjellet, men jeg kom opp i drøye syvhundre meter.

Selvsagt asfalt ut av Hamar, men trafikken avtok veldig snart. Mange rolige veier hvor det føltes trygt og godt å gå. Etter hvert ble det skogsbilveier, og den siste mila gikk på stier av varierende kvalitet. 

Oppe i høyden var det lite som tydet på at vi hadde hatt en tørr sommer. Jeg hadde fint vær der også, men det var til dels veldig mye fuktighet i bakken, så her hadde det regnet skikkelig. Stiene gikk ofte over myrer, og selv og det var gjort mye for å lage gode forhold for vandrere, ble det mange vanskelige strekk. Jeg ble skikkelig våt til langt oppover leggen. Heldigvis gikk jeg ikke i goretex-sko, så skoene tørket ganske hurtig. Hvis de hadde vært vanntette,  så hadde jeg blitt akkurat like våt, men da hadde jeg vært våt mye lenger.

Jeg overnattet i en flott hytte hos venner på Budor, og "hjemmelaget" mat var en populær variasjon for meg.

Også denne dagen ble det omtrent 37 kilometer, og nå hadde jeg hatt to lange dager uten spesielle problemer med kroppen. 

Så var jeg allerede på dag ti.

Tid er noe merkelige greier. Selv om dagene mine på et vis er veldig like - jeg gjør jo ikke stort annet enn å gå - så er de også veldig forskjellige. Mange av de stedene jeg går har jeg aldri vært tidligere. Variasjonen i type terreng og område jeg går i, er også veldig stor. Føler derfor at jeg opplever mye hver dag, og da går dagene fort.

Etappen startet litt kjedelig, mest fordi jeg kjente de første kilometerne ganske godt fra tidligere besøk. Senere blir det timevis med gårds- og bygdeveier, blant åker og eng, og store og små gårder og bolighus. Perfekt for en vandrer.

Varmen ble ganske plagsom den dagen, med svak vind i ryggen og skyfritt. Ingen tunge stigninger, men jeg kjente litt ubehag i leggen igjen. Kroppen syntes nok at 31 varme kilometre var nok.

En kombinasjon av vond legg og mangel på fristende overnattingsteder inn mot Oslo gjorde at jeg bestemte meg for å avslutte turen på dag elleve. Kjente ganske plutselig at nok var nok. 

Så denne dagen ble en ganske kort etappe. Fra mitt trivelige overnattingsted gikk jeg forbi Stange kirke, og satte kursen mot Tangen Jernbanestasjon.

Behagelig start på turen på fredelige småveier, men det ble mye asfalt med en del mere trafikk mot slutten. Tangen Stasjon ble nådd etter bare 15 kilometer, og så ble det tog og buss hjem.

Testturen kort oppsummert:
-  332 kilometer
-  11 dagers vandring
-  10 overnattinger

Jeg hadde funnet ut at dette er noe jeg likte, og som kanskje kroppen tålte.
Utstyret jeg brukte viste seg å være veldig bra. Fikk ikke testet regntøy og sovepose.
Vurderte å anskaffe nye sko. Ville prøve å finne noen som leggene mine liker litt bedre.