Testtur

Ganske manger korte og lange dagsturer hjemmefra gjorde at jeg følte meg klar til en ordentlig test. Jeg hadde sett meg ut en tur som på en måte fulgte deler av Pilgrimsleden. Pilgrimsleden består av diverse lange turer som alle ender opp ved Nidarosdomen i Trondheim. En av disse turene starter i Oslo og går via Lillehammer til Trondheim. Den første delen, opp til Lillehammer, har to varianter, som går på hver sin side av Mjøsa.

Jeg hadde tenkt å gå på vestsiden opp til Lillehammer, og ta den østlige ruten tilbake til Oslo. Nå liker jeg bedre å gå på stille veier, heller enn å gå på stier. Derfor ble det stort sett en alternativ rute langs veier, men som i grove trekk følger Pilgrimsleden.

Den første dagen kom jeg ikke i gang før på tidlig ettermiddag, av praktiske årsaker. Derfor ble det buss de 10 første kilometerne ut av Oslo, for å nå fram i tide til mitt første overnattingssted. Selve vandringen startet fra Haslum i Bærum, og så over Krokskogen til Sundvollen ved Tyrifjorden. Det var varmt og mye sol, og det viste seg å være vanskeligere enn jeg trodde å få fylt opp vannflasken. Det skulle vise seg å bli et tilbakevendende problem, så allerede andre dagen stilte jeg med dobbelt så mye vann i sekken.
Første etappe ble på drøye 27 km, og var en flott og uproblematisk tur. 

Andre dagen var like varm og strålende, og kroppen føltes bra etter en solid hotellfrokost. Fra Sundvollen gikk jeg via Vik og Klekken til Jevnaker: En god del vandring på asfalt, men ikke så mye langs veger med mye trafikk, så akkurat slik jeg liker det. Mange nydelige jordbruksområder med flotte gårder, og en del større veier innimellom. Litt enklere å få tak i vann i dag, og det trengtes mye av det i varmen.
Andre etappe ble på 26 km, og gikk lett og fint.

Det strålende været holdt seg og varmen likeså. Den tredje dagen ble den store testen, med en ganske lang etappe og med flere ganske reale stigninger. Startet derfor tidlig, etter en hotellfrokost som hotellet antakelig ikke tjente stort på 😊, for nå gjaldt det å fylle opp lagrene. Dagens etappe gikk via Jaren opp til Lygnasæter. En flott blanding av asfalt og grusveger gjennom "flatbygdene på Hadeland", og det er noe av det flotteste landskapet jeg vet om. En tøff tur, men jeg kom innom steder hvor jeg kunne få tak i både mat og is. Prøvde å få tak i minst en is om dagen - en herlig luksus i varmen. Så har jeg lært at kirker, og ikke minst kirkegårder, er sikre steder å fylle opp vannflaskene.

Selv om jeg liker veldig godt å gå på asfalt, så virket det som om min høyre legg ikke var helt enig med meg. Asfalt og alle motbakkene ble nok litt i overkant for den leggen, og den begynte å bli øm, rød og litt hoven.
Etappen ble på drøyt 35 veldig kuperte kilometre.

På dag fire tok jeg som alltid godt for meg av frokosten. Var aldri sikker på når jeg kunne forvente et skikkelig måltid igjen, så det gjaldt å passe på. Den høyre leggen, som hadde bekymret meg litt dagen før, var ikke blitt bra i løpet av natten. Stiv, øm, rød og kanskje antydning til hevelse, og det likte jeg dårlig.

Kvelden før hadde jeg sjekket på nettet, hva dette kunne være og hva jeg burde gjøre. Et av forslagene var å ta en lettere tur og helst med minst mulig motbakke. Det siste var enkelt å innfri, for planen for dagen var å gå til Raufoss, og dit var det nedover eller flatt hele veien.

Jeg måtte gå noen kilometer på Riksvei 4, og der var det ikke satt av en millimeter til syklister eller fotgjengere, men det var lovlig å gå der.

Etter en og en halv time tok jeg av fra R4 og fortsatte på vestsiden av Einafjorden. Om starten på dagens tur var ubehagelig, så ble dette bra igjen umiddelbart. Veien der, som for en stor del het Einastranda, var nesten fri for biler og var en drøm å gå på. Nydelig landskap, koselige hus og gårder, flatt og fint, og med utsikt til Einafjorden nesten hele tiden. Veikanten var delvis som det fineste blomsterbed og et sted lå det en hareunge og slappet av. 

Det ble matpause på Eina og deretter en liten strekning på selve R4 igjen. Ganske snart ble det fin gang- og sykkelvei som jeg kunne følge helt til Raufoss.

Måtte stoppe for å tape begynnende gnagsår på føttene underveis. Dette var et ganske ukjent problem for meg inntil da, men det var vel varmen og de etter hvert ganske mange kilometerne som virket inn. Var glad jeg hadde med det som trengtes.

Da jeg kom fram til Raufoss dro jeg innom apoteket og kjøpte salve til å smøre den ømme høyreleggen med.
35 kilometer ble tilbakelagt den dagen.

Fra Raufoss gikk jeg via Gjøvik til Biri den femte dagen. Turen tok veldig lang tid, fordi jeg hadde hyggelige kaffepauser hos venner på Raufoss og på Gjøvik, min fødeby. 

Temperaturen hadde nå passert 30 grader på ettermiddagen, så selv med flere pauser underveis, så ble det en slitsom dag. Det var nedover eller flatt nesten hele veien, og bare asfalt. Min høyre legg begynte nå å bli skikkelig plagsom, og jeg måtte ta en del ekstra pauser på slutten av dagen, grunnet smerter.

Det hadde blitt noe tull med reservasjonen der jeg skulle overnatte, så den måtte endres sent på kvelden. Dette kortet ned turen med 2 km, men ga meg en ekstra stigning på hundre meter. Jeg kjente den!
De 33 kilometerne tok hele dagen.

Mjøsa skulle følges videre nordover til Lillehammer den sjette dagen. Heldigvis gikk jeg nesten aldri helt inntil Europavei 6. Jeg kunne bruke langt mindre trafikkerte veier som gikk like ved siden av. Ulempen med det var at det ikke var butikker, kiosker eller bensinstasjoner som jeg kunne benytte. Men jeg passerte en kirkegård og fikk fylt opp vannflaskene. 

Varmen var like intens, men ut på ettermiddagen kom det en ganske real regnbyge. Det var ganske herlig å bli våt, og den varte ikke så lenge at jeg brydde meg med å ta fram regntøy eller poncho.

En flat og ganske kort dagsmarsj som ikke plaget kroppen i noen særlig grad.
Ble drøye 25 kilometer den dagen.